Hvorfor lider vi egentlig?

I februar i 2020 fikk jeg en innsikt i årsaken til lidelse. Jeg var i Kullu i de indiske Himalaya-fjellene for å besøke mine gamle venner fra tiden da jeg var tilknyttet guruen Swami Shyam. Jeg hadde fått leie en flott leilighet tilhørende noen som bodde der til og fra. Med et arsenal av varmeovner holdt jeg den skarpeste kulden ute. Der halvveis lå jeg på sofaen, drakk te og leste «Inexhaustable Mystery» av A. H. Almaas. Den hadde jeg funnet i bokhyllen. Jeg kjente litt til A. H. Almaas fra før da en god venn av meg følger hans vei og skole, «The Diamond Approach».

Boken imponerte meg med sin klarhet – helt til jeg kom til kapittelet om årsaken til lidelse. Her opplevde jeg at Almaas bommet på mål. Det var ikke direkte feil det som stod skrevet, men det var komplisert og omfattende og manglet den ene samlende innsikten.

Først litt om hva lidelse er
Lidelse er den psykiske smerten vi kan oppleve når vi er redde, når vi dummer oss ut, blir sett ned på, blir avvist og frosset ute, når vi mislykkes, når vi ikke forstår, ikke klarer å uttrykke oss, ikke får det vi ønsker oss og blir påtvunget noe vi ikke vil ha.

Lidelse opplever vi også i forbindelse med tap av en venn eller et familiemedlem, ved skilsmisse, ved svik og når noe vi trodde på viser seg å være falsk.

Vi kan også lide når vi ser andre lide, og særlig når vi selv er årsaken til at andre lider. De fleste mennesker er empatiske og andres smerte og lidelse kan oppleves like sterkt som vår egen. Selv har jeg alltid kjent en lidelse forbundet med estetikk – jeg lider når noe vakkert blir ødelagt – slik som forurensning av naturen, et gammelt tempel som blir bombet, kunstverk som blir vandalisert og kulturer som forsvinner.

Lidelse er noe annet enn fysisk smerte. Fysisk smerte kan være uutholdelig og grusomt. Heldigvis har vi en utviklet legevitenskap som ofte kan både lindre smerten og hjelpe oss bli friske!

For et år siden fikk jeg en liten smakebit. En tann gjorde så vondt at jeg kravlet rundt på gulvet og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg! Jeg knasket Paralgin Forte som sukkertøy. Det var en usigelig lettelse når jeg omsider fikk trukket tannen.

Men i visse tilfeller er fysisk smerte noe vi frivillig kan velge å utsette oss for. For eksempel medfører isbading betydelig smerte, men smerten og opphøret av smerten gir samlet en god opplevelse – for dem som driver med det.

Og motsatt, blir smerten påført oss ufrivillig er sjansen stor for at vi lider – noe som gjør smerten mye verre! Ja, påtvunget isbading ville nok vært ganske traumatisk for de fleste.

Så hvis smerte og lidelse er to forskjellige ting, hva er det som gjør at vi lider?

Lidelsens årsak
Vi lider når vi har motstand mot det som faktisk skjer, når noe i oss stritter imot fakta. Lidelse er en varsellampe, akkurat som smerte, om at noe ikke stemmer. Men når vi lider er det noe som ikke stemmer med hvordan vi synes det burde være. Og det er bra, for i mange tilfeller kan vi gjøre noe med det som skjer og forandre situasjonen.

Et ganske trivielt eksempel var jeg da jeg strøk på oppkjøring til førerprøven. Da led den 19-årige meg! Men jeg prøvde igjen og klarte det! Jeg forandret dermed situasjonen og lidelsen opphørte.

I andre tilfeller er det lite eller ingenting vi kan gjøre for å forandre situasjonen, for eksempel når noen nær oss dør. Da opphører smerten først når vi kan akseptere at det er som det er. Vi slipper taket i at det burde være annerledes.

Anonyme Alkoholikere bruker en bønn skrevet av den amerikanske teologen Reinhold Niebuhr som mange er kjent med:

Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan,
og forstand til å se forskjellen.

Denne bønnen går til kjernen av lidelsens årsak, nemlig å ikke akseptere det vi ikke kan forandre. Vårt indre kart over hvordan virkeligheten burde være stemmer ikke med virkeligheten. Vi holder fast ved trosforestillinger som ikke blir bekreftet. Vi hevder hardnakket at vi har rett og at virkeligheten er feil. Da lider vi.

Men det er ikke så enkelt. Noen tilfeller faller imellom disse to enkle kategoriene. Vi kjemper for eksempel for menneskerettigheter, og det er usikkert om vi faktisk kan gjøre noe med uretten i verden eller ei. Da kan vi innta et fugleperspektiv til vår egen kamp og akseptere og finne ro i at vi inngår i denne kampen – vi anerkjenner at det finnes urett og vi akseptere at vi kjemper mot denne uretten. Dypest sett ser vi at det er som det er, men vi slutter ikke å spille vår aktive rolle i å forandre omstendighetene likevel. Eller vi opplever en sorg og innser at sorgen er der og at den trenger tid. Å kjempe mot sorgen for å unngå å lide, gjør oss ikke godt. Å akseptere at vi sørger kan gi oss ro midt i tapet og det vonde vi kjenner på.

Å lide er en del av livet. Men mye av lidelsen kan vi unngå ved å gi slipp på våre historier om hvordan ting burde, skulle, må eller skal være. Vi innser at ting var som de var og at de er som de er; vi harmoniserer vår indre forestillingsverden med det som faktisk skjer.