Hvor stramt er strengen stemt?

En streng stemt for stramt ryker lett
og en streng stemt for slakt klinger ikke;
det er når vi har funnet den rette balansen at vi får en vakker tone.

Vi forventer av oss selv at vi skal klare en hel del i løpet av en dag. Først og fremst skal vi stå opp av sengen, og helst på et gitt tidlig tidspunkt. Dernest skal vi dusje og gjøre våre små morgenrutiner som å spise frokost, pusse tenner og gjøre oss presentable for møtet med omverden, eventuelt ta oss av barn og partner samtidig. Noen av oss legger også inn en løpetur, yoga eller meditasjon som en del av det daglige morgenritualet. Dagen møter oss med jobb og forpliktelser på løpende bånd før vi avslutter det hele med kveldsrutiner.

De aller fleste forholder seg til en eller annen variant av denne strukturen, men hva og hvor mye vi gjør varierer i stor grad. Det gjør også hvor mye vi synes er nok – eller hvor mye vi synes er bra nok. Hva vi krever og forventer av oss selv er svært forskjellig fra person til person.

Hvor strenge krav og hvor høye forventninger vi har til oss selv har mye med vår familiebakgrunn å gjøre. I noen familier forventes mye, i andre lite. Det er mange slags krav vi stiller til oss selv, våre nærmeste og til våre liv – det skal være en viss standard når det gjelder status, moral, ryddighet, økonomi, skjønnhet, dyktighet, lojalitet, gjensidighet, kvalitet osv.

Er disse forventningene bra eller dårlige?

Mange av oss som har vokst opp med høye krav skulle ønske vi kunne bli verdsatt for den vi er uten dette konstante presset om å prestere.

Andre savner at noen tror på at de kan bli noe, kan få til noe og at noen faktisk forventer seg noe av dem.

Hva er bra nok?
Kravene kan bli så overveldende at vi helt setter til side våre egne behov for hvile, samvær, nærhet, glede og moro. Vi løper rundt fra gjøremål til gjøremål til vi kollapser om kvelden, kveld etter kveld. Til slutt møter mange veggen. Da blir vi tvunget til å bare være, for kroppen klarer ikke mer. Det kan ta flere år å komme tilbake når det først har gått så langt.

Står vi ovenfor krav som er større enn det vi klarer å levere blir vi stressa og kan få angst. Er kravet om å prestere knyttet opp til om vi blir verdsatt eller ei, blir det å prestere overveldende viktig. Blir presset for hardt kan det låse seg – vi utsetter, unngår, glemmer eller bortforklarer dette som kreves av oss – først av våre foreldre, senere av oss selv. Dette tærer på selvrespekten, for vi synes selv vi ikke er bra nok. Vi klarer ikke å leve opp til den standarden vi har blitt lært opp til.

Når vi innser at vi ikke klarer å møte standarden kan det tippe over – vi gir opp og lar alle krav til oss selv fare; vi gir etter for impulser vi før har holdt nede og tenker ikke på konsekvensene av det vi gjør – vi gir faen. Kombinert med følelsen av nederlag kan det føles som en lettelse å bryte ut av trange og strenge rammer – en sunn bevegelse bort fra krav som egentlig ikke passer oss.

Vi kan selv velge hvilke krav vi setter til å oss selv – vi kan velge å fravike enkelte krav vi har fått fra våre foreldre og samfunn og velge å legge til egne utfra hvem vi ønsker å være, utfra hva som er vår sannhet. Klarer vi å leve opp til kravene vi setter oss, styrker det selvrespekten.

Er kravene lavere enn det vi kan prestere blir det fort til at vi kjeder oss og mister interessen. Uten krav eller grenser søker vi oss naturlig nok mot å få tilfredsstilt umiddelbare behov som sult, lek og sex, men lite mer. Vi har ikke motivasjon til å ta tak i langsiktige prosjekter.

Blir vi inspirert av gode forbilder eller blir vi sett av viktige personer i våre liv, heves våre forhåpninger og dermed forventningene til oss selv. Dette setter gode rammer for hva vi gjør og gir oss motivasjon til å tenke fremover.

Kort oppsummert kan vi si at for strenge krav kan lede til stress, angst og utbrenthet og for slakke krav leder til kjedsomhet og utglidning.

Er kravene passe stramme får vi en god tone – vi finner flyt. Vi har noe å strekke oss mot, men ikke mer enn at vi tror vi kan klare det.

Fritt oversatt fra William James finnes en formel for å forstå forholdet mellom våre forventninger til oss selv, våre prestasjoner og vår selvrespekt.

Selvrespekt = Prestasjon : Forventning (Kan også skrives som en brøk, men vrient å få til her…)

Har vi store forventninger, men presterer litt mindre, senker det vår selvrespekt. Har vi lave forventninger, men presterer det samme som over, styrker det vår selvrespekt selv om vi har prestert det samme! For det handler ikke om hvor mye vi presterer objektivt sett, men om hvor mye vi presterer i forhold til våre forventninger og krav til oss selv. Presterer vi over forventning høyner det selvrespekten.

Det er også stor forskjell på hva vi forventer av oss selv. Jeg spiller musikk og forventer av meg selv å kunne spille harmonisk sammen med andre musikere. Klarer jeg det innfrir jeg min forventning til meg selv. Klarer jeg ikke det blir jeg skuffet over meg selv.

Avansert kjemi eller kinesisk er ikke noe jeg forventer å kunne og det går heller ikke inn på meg at jeg ikke mestrer dette. Andre forventer helt andre ferdigheter og kvaliteter av seg selv.

Har vi en grunnleggende god selvfølelse – har vi kjærlighet og godhet for oss selv forut for alle verdivurderinger – blir kravene mindre tyngende. Vi kan styrke vår selvfølelse direkte gjennom å dyrke et nærere forhold til oss selv og gjennom kjærlighet og aksept fra andre. Indirekte styrker vi vår selvfølelse gjennom å heve vår selvrespekt.

Hva tror du er mulig?
La oss si du jogger en fast runde hver morgen. Du tenker med deg selv at dette er ganske krevende og helt på grensen til hva du kan forvente av deg selv. En dag møter du en nabo som løper samme runden. Det er riktig hyggelig å løpe sammen, så når naboen fortsetter på runde nummer to, henger du med. Du blir faktisk med på tredje runden også. Når du har gjennomført hele tre runder og ønsket naboen en god dag videre er du sliten, men også gledelig overrasket over deg selv! Du har fått strukket grensen for hva du tror er mulig.

Denne historien inneholder flere gode poenger. For det første er det ofte lettere å få til noe sammen med andre. Det er mer gledesfylt og vi møter færre av våre egne skjær i sjøen i form av motstand og ideer om hvor tungt og vanskelig en viss oppgave er. Det er svært vanlig å tro at man evner mindre enn det man faktisk kan få til, men møter du noen som allerede gjør det og som tror at du også klarer det, kan du gi slipp på tidligere innlærte begrensninger.

Noen ganske få tror at de kan få til mer enn de faktisk kan, men selv denne overdrevne troen på seg selv fungerer som en god drivkraft så lenge illusjonen holder. Tro blir ofte til virkelighet. Tro kan flytte fjell.

Kan det blir bedre? Ja, hvis du tror det kan bli bedre, så kan det bli bedre. Tror du ikke det kan bli bedre, så skal det godt gjøres at det blir bedre.

Hvem kommer kravene fra?
Har vi valgt kravene selv eller vi anser dem for å være våre egne, er det ofte glede forbundet med prestasjonen.

Kommer kravene utenfra og føles påtvunget motiveres vi i større grad av frykt for hva som vil skje hvis vi ikke presterer.

Når jeg forstår at jeg har et valg, og at den situasjonen jeg står i faktisk er noe jeg velger å stå i, oppleves det mer gledesfylt å oppfylle kravene enn hvis jeg ser meg selv som et offer for en situasjon med påtvungne plikter.

Vi kan også være splittet slik at vi faktisk velger visse krav bevisst, men en annen del av oss er ikke med på notene. Denne andre delen gir seg til kjenne som motstand (jfr. tekst om motstand).

Når vi trer inn i en situasjon hvor vi gjør vår plikt uten å tvile kan det føles som en lettelse. Vi lar en ytre autoritet eller situasjon ta over vår vilje og vi utfører kun det som må til i situasjonen. Når vi dertil kjenner vår arbeidsoppgave godt kan vi komme inn i en god flyt.

Do be do be do
Meningen med livet er ifølge Frank Sinatra ”Do be do be do be do.” Dette er en gammel vits jeg liker godt. Den poengterer både at livet er en sang og en lek, men også denne vekslingen mellom å gjøre og være.

Er vi et av disse supermenneskene som klarer alt og gjerne samtidig, er vi ikke nødvendigvis lykkeligere av den grunn. Prestasjon er en viktig del av livet, men langt fra alt. Å bare være, nyte og finnes i lek og i kjærlighet er vel så viktig for livsgleden. Å gjøre og å være fungerer best i en balansert veksling – do be do be do.

”Work hard, play hard” var slagordet til en kvinne jeg møtte. Hun hadde fått slagordet av faren sin. Det høres jo tøft ut, men med en slik innstilling blir man uunnvikelig hard – hard mot seg selv og hard mot andre. Det er jo en god oppskrift for å oppnå mye, men livets mykere verdier, ens dypere behov, får ikke plass. Dermed blir livet fattig til tross for at alt er på stell ytre sett.

Sårbarhet er mat for kjærlighet og uten denne mykheten oppstår ikke genuin kontakt hverken i vennskap eller i kjærlighet. Man kan heller ikke gi barn den medfølelsen de trenger for å føle seg sett og møtt.

Så, hvor stramt bør strengen være stemt? Som i oppdragelse av barn gjelder det å gi seg selv omsorg, oppmerksomhet og nærhet – kort sagt, kjærlighet – i kombinasjon med tydelige grenser og passe stramme krav.

«You need to have a little bit of compassion for yourself. Steadiness and determination are necessary to deal with your lower self, but you also need to have kindness and compassion. Perfection is divine, and at some point perfection may visit you, but human beings are imperfect. Be very careful with the idealized self. This idealization that you make about yourself becomes a cruel tyrant who insists on demanding something from you that you do not have to give.»
– Sri Prem Baba